Jeg kan begynne der jeg er nå, midt i et prosjekt om Omsorg. Omsorg er et vanskelig begrep, iallfall i Norge. Det er et begrep som referer til institusjoner, kanskje forbundet med tvang eller kjærlighet. I prosjektet jeg arbeider med, betrakter vi omsorg som handlinger og aktiviteter vi foretar for å gjøre verden til et bedre sted.
Vi, i denne sammenhengen, er en tekstilkunstner, en koreograf og meg som fortellerkunstner. Dette er et forskningsprosjekt hvor vi bruker metoden kunstnerisk forskning for å tilnærme oss materialet og temaet.
I den type forskning er innenfra blikket viktig i motsetning til tradisjonell forskning som holder forskningsobjektet på avstand. Forskningen ender i en forestilling, og med tid, en vitenskapelig artikkel.
For meg er dette en viktig del av å spre den muntlige fortellerkunsten, samt å skape teori jeg kan bruke når jeg underviser i fagområdet. Jeg er fortellerkunstner og førstelektor i muntlig fortellerkunst, det vil si at jeg både forteller og underviser. Jeg er ansatt ved et universitet og har ansvar for studieemnet muntlig fortellerkunst. Som ansatt, er det krav om at all undervisning skal være forskningsbasert, dermed må man også forske. Det liker jeg, jeg trives godt i spennet mellom å være utøvende fortellerkunstner, samt underviser og forsker.
Forestillingen om Omsorg vil ha en arbeidsvisning under fortellerfestivalen i Oslo i mars.
Jeg har vært fortellerkunstner hele mitt voksne liv. Når jeg havnet i dette yrket, var det helt opplagt, at jeg skulle bli det. Grunnskolen jeg gikk på, hver fredag fortalte rektor Rummelhoff fortellinger fra kongesagaene. Bestefar formidlet fortellinger som en del av oppdragelsen av barnebarn. Bakgrunnen skulle tilsi, at jeg måtte bli fortellerkunstner.
Jeg anser meg som heldig som får arbeide med fortellinger, det er endeløst med fortellinger som tar opp aktuelle temaer. Jeg forteller norske folkeeventyr. En gang i uken er jeg fast forteller på en grunnskole i Oslo. Det er viktig! Barn må trenes inn i den narrative forestillingsevnen, mener filosofen Martha Nussbaum, det er å trene på å være samfunnsborger. Det er ikke minst viktig for meg, barn er nådeløse i sin tilbakemelding og på den måten må jeg stadig videreutvikle mine ferdigheter og kompetanser.
Jeg forteller norrøn mytologi. Jeg eksperimenterer med mytene i konseptuelle prosjekter og forestillinger for å adressere temaer som opptar meg, enten det er klimakrise eller identitetsdiskusjoner. Døden som tema er noe som alltid er med. Da min eldste sønn gikk bort i 2016, henger døden med på kanten av alle fortellingene. Jeg tror at døden alltid er med fortellingene, for fortellingene referer til noe som ikke lenger er, og som er avhengig av å vekkes til live i et møte med en lytter. Karakteren og herskerinnen Hel fra norrøn mytologi syns jeg er et godt bilde på det skjøre livet. Hun bærer både livet og døden, det er menneskelig.
Om jeg skal gi andre fortellerkunstnere råd, må det være å risikere. Fortellingen er en naturlig del av alles liv, fordi den strukturer og gir oss mennesker en oversikt, det er trøstende. Som fortellerkunstner mener jeg, at vi da må trekke det lengre, vi må våge mer. Vi må være kritisk lyttende til fortellingene som omgir oss, og som kunstform i en fragmentert verden bør vi skape uttrykk som gjør noe mer med oss enn underholdning (som i seg selv selvfølgelig er viktig). Videre, fortell enda mer til alle!
Takk for at du delte denne plassen med meg.
Mimesis Heidi Dahlsveen, Oslo Norge.
Fortellerkunstner og førstelektor i muntlig fortellerkunst.
Har opptrådt som fortellerkunstner siden 1996.
Hjemmeside: https://www.dahlsveen.no